Høsten 1995: Vi sitter klemt sammen i den lille bilen. Det er fryktelig varmt. Jeg kjenner jeg svetter på innsiden og ser på de andre. Er de også litt nervøse? Stemningen er forventningsfull og spent. Vi er fem orange tørrdraktvesener presset sammen i en bil. Vi kjører sakte og tilkjempet rolig langs havnebassenget.
- Tekst: Camilla Svendsen Skriung, Missbehave
Jeg er den eneste jenta. Jeg var ganske stolt da jeg ble spurt om å stille opp og enda stoltere da jeg turte å svare ja. Et britisk krigsskip med atomvåpen skal ankre opp ved Oslo havn. Og vi har tenkt; å prøve å stoppe det ved å hoppe ut og flyte i veien for det.
Vi har fått låne draktene av folka i Bellona. Og vi har fått nøye instrukser. Kontoret til Natur og Ungdom sydet da vi kjørte derfra. Pressemeldinger skal sendes og observatører skal være på plass.
Jeg kjenner pulsen stige da vi nærmer oss det rette stedet på havna. Nå begynner jeg å lure på om dette var så lurt. Jeg skal manøvrere dette monsteret av en drakt, klare å hoppe og svømme foran båten..
Jeg bestemmer meg for å drite i det . Det er for sent uansett. Det må gå bra.
Vi kan se båten et stykke der ute. Det er ikke lenge til den vil være inne i havnebassenget. Vi stopper bilen og ser på hverandre. Så åpner vi dørene, går mot kanten av kaia.
Jeg er ikke den siste som hopper. Vi duver mot båten. Hektisk aktivitet oppstår på land. Jeg er ganske så fornøyd da jeg blir plukket opp av politibåten. Vi fikk ikke stoppet båten, men den fikk heller ikke sneket seg til havnen og ut igjen stille. Jeg er ganske fornøyd da jeg blir geleidet til “marja”. •
