• Tekst: Camilla Svendsen Skriung
• Foto: Jorunn Sjølli

Når vi kommer til Brakkebygrenda står radioen på over hele området. Skrik, skrål og tregrepsriff ljomer ut over den bortgjemte lille landsbyen. Beboerne som er tilstede har dugnad. Det rakes løv til den store gullmedalje, og søppel og skrot fjernes.

“Grenda” består av rundt elleve transportable hus. Noen av campingvognene er dekket med masse farger, noen er helt hvite. En militærbil med sine opprinnelige kamuflasjefarger skiller seg ut. På midten er det en liten felles plass overbygget med blikktak, og med lenestoler og bord dandert.

Bussen til Camilla er det første man ser når man kommer inn på området. I førervinduet er det plassert et liggeunderlag som vern mot nysgjerrige blikk fra gata. På døra er det satt opp en dorullholder. Når vi entrer bussen blir vi slått av hvor hjemmekoselig det er der. Her er all innredning selvbygget. Førersetene er dekket av tigerplysj, det er masse farger.

En smijernsovn troner midt i bussen, det er et rødt glitterforheng foran sengen og det er en mengde små rare ting overalt.

En liten “Radionette-radio”, en vaskevannsfat fra Kina, en spiral-uro, et utrolig utvalg krydder og oljer, og en rekke med elgebamser som ligger i senga.

-Elger? lurer jeg på, hvorfor det ?
-Jeg ble kalt The Elk Herder” da jeg bodde i England. De forbandt det med nordmenn og meg spesielt. Så jeg begynte å samle på elger. Det er selvsagt bare morsomt. Denne her heter “Elvis” for eksempel. Jeg tatoverte en elg på meg og. Det ble litt av min identitet, da vet du.

Permanent hjem på hjul
For Camilla Storm har mye av livet bestått av det å bo.
-Jeg har regna på det og jeg tror jeg har bodd 26 steder ulike steder i mitt liv. Det er et sted for hvert år av mitt liv. Når du tenker på at jeg flyttet ut da jeg var 15, så blir det klart at det har vært mye pappesker og flying i trapper, sier Camilla som slett ikke ser ulykkelig ut av den grunn. Tvert i mot, hun ser veldig fornøyd ut der hun sitter i sofaen i “Ronja”, som bussen hennes heter.

-Nå har jeg endelig fått meg et fast sted. En fast bolig som jeg kan flytte på – det er ikke verst, hva? Når jeg spør hva slags buss vi sitter i, er hun tydelig stolt:
-Det er en Mercedes, litt gammel- 21 år er hun. Det er vel en stor minibuss.

-Vet du noe om sånne ting fra før, lurer jeg på.
-Veldig lite, ler hun. -Jeg skjønner hvor basic mitt utgangspunkt var nå som jeg har tatt lappen og gått gjennom teori og teknikk. Men jeg har heldigvis lært mye på ganske kort tid. Jeg kan sjekke forskjellig filtre, ordne med det daglige, sikkerhetskontroll og slikt.

-Jeg har fått et sted hvor jeg kan bruke grav, du vet sånn hvor du kan kjøre over en grop og så kan du krabbe under og mekke. Og det er kjempegøy. Jeg vil jo prøve å være så selvstendig som mulig når jeg er på veien liksom, at jeg kan ta meg av ting som skjer. Så fremt det ikke er store ting da hvor jeg trenger deler for eksempel. Enkle ting kan være å lufte dieselsystemet, skifte pakninger og smøre. Og det kan jeg, sier hun og er tydelig stolt.

Lykketroll
Camilla fremstår som en blanding av et harmonisk lykketroll og en praktisk drømmer. Håret skifter både retninger og farge og klesstilen er ganske så spretten. Slik som da jeg traff henne første gang; med de enorme hårete månestøvlene, stor topplue og blått Vegvesen-antrekk.

-Jeg synes det er morsomt å leke med identitet og uttrykk. Det er spennende å ikke ta seg selv så veldig alvorlig.

Du har da en sær klesstil også?
-Jeg vet ikke, jeg. Jeg lager en del klær selv og får av venner. Og det blir jo selvfølgelig mye mer individuelt da. Det er ting du ikke får kjøpt.
Men det er ikke for å provosere. Det er bare i forhold til meg selv. Jeg har noen store sko da, -noen månestøvler med pels på som jeg bare måtte kjøpe for noen år tilbake, i England. Og når jeg går på gata med de så begynner folk å le, ikke sant. Og jeg synes det er helt fantastisk!

Hestejente med kunstinteresser
Og tør ting, det gjør Camilla. Skal man raskt oppsummere hennes liv dreier det seg om å ta litt rare og egne valg. Hun er vokst opp på Røa i Oslo. Da hun var 16 flyttet hun til et bittelite sted i Sør-England, i East Sussex. Der jobbet hun med hester på en gård i hele to år. Siden gikk hun på kunstskole i Brighton. Flyttet så til London. Gikk på St.Martins kunstskole i ett år. Søkte seg videre til bachelor, flyttet tilbake til Brighton for der hadde hun trivdes veldig godt. Ble der i tre år og gikk på skulpturlinja. Og så har hun okkupert da. Mange steder.

Okkupasjon som livsstil
-Jeg okkuperte hus ved siden av å studere, så da gjorde jeg egentlig mer det. Det å bo, okkupere og få livserfaring mer enn å være på skolen kanskje. Det er veldig annerledes å okkupere der, for du har faktisk noen rettigheter.
Et eksempel er en rettighet som heter section six: du må få skriftlig utkastelse. Du får 24 timer eller 48 timer på deg og som regel så får du bo inntil det går til retten; 4 til 6 uker ekstra.

-Jeg var veldig heldig for det huset vi okkuperte eide kommunen, eller bydelen da, og vi visste hva som skulle skje med det. Nabohuset var et såkalt “Care in the community”-hus. Hvor de bare plasserer ut folk i et kompleks og lar de være der uten å hjelpe de noe mer enn det. Selv om de egentlig trenger det. Det endte med at vi hjalp dem. Vi hadde en hel gate. Kommunen skulle rive den ene siden, og rehabilitere den andre siden. Vi fikk vi være der til de gjorde det. Og det var veldig fint. Dørene stod åpne, vi hadde gatefester og alt mulig.

-Det har vært slik at hver situasjon har krevd at man må flytte videre enten fordi det skulle rives eller fordi det ble dyrere. Det er mange grunner til at man ikke kan bli der man er.

Norske forhold
Men da du kom til Norge, så bare fortsatte det, kanskje?
- Ja,hm…kanskje det er noe med meg. Men i Norge er det ekstra vanskelig. Jeg kom jo hit uten noe kapital og kunne ikke stille med noe depositum f.eks. Så det var egentlig ikke så mye valg jeg hadde når jeg okkuperte nok en gang.

Det var et trehus i Bergensgata på Bjølsen. -Det varte jo ikke mer enn fem uker, men det virket mye lenger. Det var en del jobbing, pluss at jeg skulle venne meg til Norge og mørke høstkvelder og sånt igjen. Og så begynte jeg på Robert Meyer fotohøyskole for digitale medier hvor jeg går andre året nå. Jeg hadde litt kultursjokk i og med at jeg på en måte kjente stedet, men allikevel måtte bli kjent med det på nytt. Jeg hadde ikke hatt så god kontakt med landet i de ni årene jeg bodde i England.

Okkupantkakser i nyoppusset leilighet
-Etter Bergensgata okkuperte vi i Herslebsgate og der var vi i over to måneder. Og det var helt nytt og strøkent og virkelig luksus. Det stod tomt fordi eieren ikke gadd å leie ut. Vi var jo de kaksepokkupantene! Hadde strøm, varmekabler i gulvet, flislagt bad -og det var ikke måte på. Og fikk masse møbler fra loppemarked til å møblere alle de seks leilighetene der. Så det var jo kjempefint helt til vi ble kastet ut igjen.

Transportabelt hjem
-Nå bor du her i bussen?
-Ja, det har vært en drøm en stund. I England kjente jeg mange som bodde slik og jeg så hvilken frihet det ga. Og hvor uavhengig man kan være. Det er det som har fristet mest, og det er derfor jeg har gjort det selv om vinteren i Norge er hard.

-Det er deilig at ingen nødvendigvis vet hvor jeg er og at jeg kan være hvor enn jeg vil hele tiden. Jeg vil prøve å være diskret. Folk får jo problemer, se bare på sigøynerne; de blir jaget rundt. Jeg kommer til å væreganske uavhengig selv om jeg også er knyttet til de som bor i Brakkebygrenda. Vi har litt samme livsstil på en måte. Selv om det er lettere for meg å bevege meg enn for de andre her.

-Hvorfor vil du bo her?
- Jeg ville bo sammen med folk som bor på samme måte. Vi deler mye, både måten å tenke på, hvordan vi ønsker å lever og helt konkret på arbeide og materiell. Vi driver og lager kjøkkenhage her nå. Veldig fint. Det blir en helt spesiell samhørighet. Poenget for de som er en del av “grenda” er å ta i bruk ubrukte områder. Men mange her har ikke hatt noe annet valg heller. Det er en vanskelig boligsituasjon for unge uetablerte i dag.

Praktiske ritualer
-Vi som bor her kommer helt fysisk nærmere ting. Det vil si vi må for eksempel hente vann i store tanker og vi må hugge ved. Slike ting. >-Er ikke det slitsomt? -Nei, jeg elsker slike ritualer. Det er en god ting og ikke et problem. Vi lever ellers ganske normalt. Går på skole og jobber. Men det er klart; det krever jo litt. Ting kommer ikke gratis.
-Jeg er heldig for jeg kan vaske klær og dusje hos kjæresten min. Det krever litt planlegging bare.
-Det er utrolig deilig bo her, sier hun innstendig. -Jeg våkner til fuglesang. Det er stille og rolig og mye grønt. Det føles som det er bedre luft her og selv om det er midt i byen.

Lokalmiljøet er nysjerrige
Brakkebygrendas beboere har blitt oppdaget av noen naboer som nok er både litt fascinert og litt småskremte av de “rare” menneskene.
-De som bor i blokka ved siden av har sendt et brev til Beboerforeningen der de skriver at de har oppdaget at “det bor noen der” og vil gjøre foreningen oppmerksom på det. Vi tok kontakt med foreningen som skrev om oss i lokalavisen. Vi ser oss selv som en del av lokalmiljøet. Vi kan sees fra gata og ungene i området er svært nysjerrige på oss. De lurte på om vi var narkomane eller nazister, ler hun. -De hoppet oppå bilene her og kom med tusen spørsmål. Vi svarte i vei, vi. De spurte “er dere fattige?” og vi forklarte at vi bor her fordi vi vil. De hadde tenkt å samle inn penger og mat til oss – veldig søte.

Smykker og fotokunst er sentralt
Du er jo designer og kunstner, eller…..? Hva vil du selv si at du er?
-Jeg synes det er veldig vanskelig å definere. Jeg vet ikke om jeg er fotograf, men.. Det er et medium jeg trives veldig med. Det er veldig kvikt og kan være enormt sterkt å bruke. Så det… ja det er kanskje noe jeg kan bli, ler hun.

-Og så lager jeg jo smykker. Det har jo vært litt sånn… jeg vet ikke … hobby er jo litt corny ord da. Men det har jo vært litt sånn semiterapi/hobbyaktivitet. Og så har det begynt å selge fordi folk liker det veldig godt. At jeg kan tjene litt penger på noe jeg liker så godt, er jo bare morsomt.

Det ser jo ut som designsmykker, sånne dyre?, synes jeg og vet samtidig at de er ganske billige.
- Jeg vil at folk skal ha råd til å kjøpe det, og ha glede av det. Det er jo kuult når vanlige folk kan gå med sånt, forklarer Camilla.

Sin egen altmuligdame
Vi sitter stadig inne i bussen som Camilla har lagt så mye av sjela si i. Jeg lurer på hvordan hun har fikset den opp slik til å bli et hjem. Og alene?
-Jeg har tatt ut en del, for når jeg fikk den var den veldig standard campingaktig, og jeg ville ikke ha så mye i den. Jeg har bygget større seng og satt den helt bakerst i bussen. Og så har jeg bygget den lille benken eller sofaen, hvor det er skap under. Under sengen har jeg bagasjerom som man kommer til fra bakdøra. Og så har jeg isolert bedre. Jeg har flyttet kjøkkenet mitt, og fikset komfyr og kjøleskapsystemet som både kan gå på propan og strøm.

Jeg blir enda mer imponert. -Hvorfor alt dette styret og bryderiet?
-Alt må jo være fullstendig sikret hele tiden Og så har jeg ordnet en svart støpejernsovn, en “Trolla”, som har rør opp i taket gjennom et hull, og så er det et lite tak på pipa slik at ikke snø og regn kommer inn. Det gikk greit det, det var bare å klippe et hull i taket. Men da jeg skulle isolere opplevde jeg håndverkerhælvete; det tok tid.-Det er vanlig å ha en slik ovn, altså – sier når hun ser mitt uttrykk. Det er ikke noe problem. Det eneste var at jeg ville gjøre om slik at jeg slapp å ha den over dieseltanken, derfor måtte jeg flytte kjøkkenet til motsatt side.

-Og så har jeg malt en del. Sølv i taket, litt rødt og lilla. Trukket om sofaen og ordna nye gardiner og sånt pjus. Tiger- og leopardstripete seter for eksempel.

Selvmotivert og eventyrlysten
-Det må jo være noe spesielt med deg da? Hva tror du driver deg?
-Det er et stort spørsmål. Jeg tror jeg egentlig alltid har vært drevet til sånt. Jeg er eventyrlysten og det er den viktigste drivkraften, vet du. Jeg er avhengig av det. Jeg er ikke redd. Og har vært på besøk og vært med venner rundt om, venner som bor slik selv om de har barn til og med. Det er en egen kultur i England. Det er med andre ord ikke så skummelt. Men det er klart det er tøft. Å bruke så mye penger på bussen for eksempel, er uvant. Jeg har investert i et hjem. Det er rart.
-Du har jo for første gang skaffet deg et permanent hjem, men du kan flytte det med deg rundt. Det er litt morsomt da?
-Ja, mitt permanente hjem blir med meg hvor jeg enn drar og farer, deklamerer Camilla. •