Siste gang Nils-Øivind Haagensen (31) skrev kjærlighetsbrev var på barneskolen. Nå har han fylt ei hel bok med kjærlighetsdikt.

• Tekst: Bente Kalsnes
• Foto: Cappelen
• Ill: Johanne Hjorthol

-Flere jenter har fortalt meg at det er fint å se gutter skrive om kjærlighet. Jeg synes gutter skriver om kjærlighet hele tiden, sier Nils-Øivind Haagensen.

Han har tatt seg fri fra skrivinga for å drikke kakao på en kafé i Oslo. Tidligere jobbet han som kulturjournalist i Klassekampen, men nå kan han konsentrere seg om poesien fordi han har fått et toårig arbeidsstipend fra Forfatterforeningen.
- Jeg skriver ikke slike hjerte-smerte brev hvis det er det du mener. Men hvis det teller å skrive brev til ei jente du er forelska i, så har jeg kanskje gjort det. Skrevet kjærlighetsbrev.
Etter to diktsamlinger og en roman følte Haagensen for å rettferdiggjøre hva det vil si å være en poet. Det var på tide å bli ærlig med seg selv. Resultatet, 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring, er humoristiske og sårbare dikt om det å være glad i noen. Om det å elske noen med navlen. Om det å ha ekstranøkkelen hennes i lommen.
- Det var forløsende for skrivingen min. Tidligere jobbet jeg mye med å skrive fortetta, komplekse dikt. Denne gangen tror jeg diktene er mer kommuniserende, de har en tydelig vilje.

Har du jobbet bevisst med å skrive morsomt?
- Nei, ikke bevisst, det skjer automatisk. Litteratur er alltid morsomt, til og med Kafka, sier Haagensen humrende.
- Vi ler fordi litteraturen vrir på en kjent virkelighet. Det spørs bare på måten en leser på. Men jeg liker ikke stand-up latteren, den som bare dør hen etter en rumpevits. Jeg håper jeg kan vekke en fin latter, en “det-går-bra-latter” med håp i.
Det er ikke så vanskelig å skjønne hva Haagensen mener, når vi leser diktet En tagg, om han som gravde ned en gul lekelastebil i hagen, uten å huske hvorfor, likevel føltes det så utrolig riktig. Eller i En mann med gode hender, om han som stablet tegneserier, slips og melkekartonger på høykant, det gode håndlaget gjorde at han kunne stable livet sitt.

Er det dine egne følelser du skriver om?
- Ja, men ikke bare dem, det ville blitt for kjedelig. Jeg henter inspirasjon fra omgivelsene rundt meg, filmer på kino, plater, bøker, turer. Jeg har nettopp kommet hjem fra Berlin, jeg har vært på interrail. Når en ute og reiser, er det en ekstrem opplevelse der og da, men stedet forsvinner ikke med meg. det forsetter å eksistere uten meg. Spørsmålet om hvor mye man er verdt, er jo en av bærebjelkene i litteraturen, forteller Haagensen, som bekrefter sin tilstedeværelse på kafeen ved å nikke til innehaveren bak disken.

For ytterligere å minne omgivelsene på sin eksistens, sender Haagensen postkort. Minst ett i uken, er hans nye motto.
- Jeg vil slå et slag for postkortet. Det er noe vulgært over det – et slags nakent brev, ethvert postbudet kan lese det. Tenk å kunne velge ut et bilde som kan stå til teksten, det er en uslåelig kombinasjon. Dessverre har e-posten ødelagt alt det der, og gjort brevskrivinga mer mekanisk og underjordisk. Vi vet at e-post skrives fort, så det blir mest umiddelbare tanker og “strøfølelser”.

I ett av diktene dine, Bli hvor du er, spør du om et menneske i for eksempel Kina kan skrive de samme kjærlighetserklæringene som deg. Har du noen gang opplevd det?
- En gang fant jeg ei linje som jeg syntes ligna veldig på noe jeg har skrevet, men jeg vet ikke om jeg hadde lest den for lenge siden og kopiert den, eller omvendt. Uansett var den ikke spesielt bra. Så det har vel ikke skjedd med meg. Men tanken er fascinerende.

Siden du skriver så mye om jenter i boken din, må jeg bare spørre deg. Hva er ditt syn på likestilling?

- Jeg er for, selvfølgelig. Jeg jobber jo i en radikal avis, og likestilling er et av våre store prosjekter. Jeg støtter kampen om å jevne ut alle ujevnheter, mellom rike og fattige, men også mellom kjønnene. Selv er jeg ikke så opptatt av kvinneundertrykking i Norge, jeg synes den globale kjønnskampen er viktigere.

Er dette noe du har prøvd å uttrykke gjennom diktene dine?
- Diktene mine er ikke politiske, men jeg håper litteraturen min uttrykker holdninger som toleranse, solidaritet og empati. Noe ingen journalister har påpekt, er at alle diktene mine har overskrifter om menn, mens tekstene handler om kvinner. Slik har også livet mitt vært. Først og fremst så er jeg en mann, men innholdet i livet mitt har i stor grad vært styrt av kvinner.

Et siste spørsmål. Siden du nå har ryddet opp i følelsene dine ved å skrive kjærlighetsdikt, betyr det at du også har kastet bilder av ekskjærestene dine?
- Jeg samler på mesteparten, men noen har gått i bossbøtta… •