Bokhøsten: slemme jenter

Veike helter, troll til kjerringer, og hovedpersoner som i større eller mindre grad styres av hemninger og traumer som er påført dem i barndommen, av selvopptatte og uforstående familiemedlemmer.

• Tekst: Marte Spurkland
• Ill: Jorunn Sjølli, Missbehave

Det er kanskje ikke den mest nyanserte oppsummeringen av bokhøsten, og selvfølgelig finnes det unntaksbøker som er helt annerledes. Men det er ikke til å komme unna at det er påfallende langt mellom de sympatiske og bunnsolide karakterene i det store samlede persongalleriet vi får presentert pr bok høsten 2002. Og ja; jentene er verst. Det betyr ikke at vi sitter igjen med en stabel lite interessante bøker. Snarere tvert imot. For det er når jentene slipper kreftene løs at det virkelig blir intriger det fråder av, og håret reiser seg på armene til den jevne bokleser.

Ta “Honningtunger” av Helene Uri, for eksempel. En roman som gjorde at jeg fikk lyst til å ringe opp de tre-fire aller slemmeste jentene fra barneskoleklassen og si: “heihei, det har kommet en bok om deg”. Plottet er enkelt og velkjent; en gruppe jenter rotter seg sammen i en syklubb, hvor det er få korssting og mange ilske samtaler om mannfolk, andre jenter vi ikke liker og livet som sådan. Men i Helene Uris syklubb er ikke medlemmene fjorten, men et sted i trettiåra. Og langt mer durkdrevne enn naive tenåringer i renkespill og dobbeltkommunikasjon og utpsyking. Så blir det også indre splid som fører til et mafiost oppgjør i gruppa. Hvis du har rent har glemt hva som ligger i uttrykket kvinner er kvinner verst, er “Honningtunger” en klar og tydelig påminnelse.
Og så har vi jo mor-datter-relasjonen, selvfølgelig. Her er det flere forfattere som helt klart har noe på hjertet. Den mest pikante av dem er Anne Oterholm. Fram til nå har du sikker tenkt at det verste som kan skje er om en nær venninne av deg stikker av med kjæresten din.

Når du har lest “Etter kaffen” vet du at det finnes noe som er verre. At det er moren din som gjør det. Hanne er 39 og har en datter på 19. Midt i mellom dem står Henrik, en ung mann på 27. Som slett ikke har nok karakterstyrke til å stå i mot når Hanne har lyst til å leke. Det er selvfølgelig mulig å unnskylde moren med at det ikke er noen enkel sak å være enslig og ta steget inn i de middelaldrenes rekker når du mest av alt vil være ung og attraktiv.
Men likevel. Budskapet er ikke til å misforstå. Hvis mor vil spille rollespill med kjæresten din, bør alarmen gå.

I skyggen av Oterholms Hanne og Uris liga av fjortistrettiåringer står en rekke andre litterære kvinneskikkelser med mer eller mindre sviktende ryggrad og forstillelser. Det er i for seg ikke noe vondt i Heidi Lindes Jenny, men utover en imponerende evne til å balansere på tårnhøye hæler og konsumere whiskey, viser hun ikke mye kapasitet til å håndtere livets små og store utfordringer. Hun vakler i alle valg og tar seg all verdens tid til å gjøre framstøt og trekke seg tilbake. Og når det til slutt viser seg at gutten med de brune øynene ligger naken og tålmodig i senga og venter på henne, er det i hvert fall ikke fordi hun har gjort seg fortjent til det.
Julie, som i utgangspunktet er kjæresten til Jan, i “En uskyldig tid” av Jonny Halberg, starter med å fortelle at hun har vært utro i årevis, før hun drar til Tsjekkia og blir prostituert.
Mens Jan Kjærstads Cecilia gjør et feiltrinn og sårer sin elskede så dypt at han tar sin død av det.
Nei, de er ikke greie og gjennomtenkte, kvinnene i høstens bøker. Og man kan jo lure på hvorfor. Hvis litteraturen gjenspeiler samfunnet, betyr det at horder av avstumpede, forvirrede og svært handlekraftige damer går rundt der ute? Og er det i tilfelle skremmende eller fascinerende? Så spørs det da, om de kvinnelige hovedpersonene i de kommende norske bøkene gjør bot for sine uoppdragne forgjengere med upåklagelig oppførsel og stor evne til empati, og får verden i balanse igjen. Jeg håper nesten ikke det. For jammen har det vært moro også. •

FAKTA
Marte Spurkland er programleder i “Boktilsynet” i NRK P2