Ektefølt og rastløs
Karin Park synger og spiller gitar i eget band. Hun lager tekster du bør føle deg truffet av.
- Tekst: Camilla Svendsen Skriung, Missbehave
- Foto: Jorunn Sjølli, Missbehave
-Jeg synes det er rart når ting blir så sentrert rundt min person, det må jeg innrømme, sier Karin Park.
Karin Park er et band, med en vokalist med samme navn. Hun har fått masse oppmerksomhet etter at bandet ble plukket ut som Bergens bidrag til “finalen” i Zoom. Og selv om de ikke kom videre og fikk Englandsturné, er det nå det virkelig tar av for dem og Karin Park.
-Jeg vil jo gjerne tro at jeg representere noe som er sunt og godt i musikken. Og da er det greit å få fokus på en selv. Det blir i det minste lettere å komme frem og få formidlet ting, og selvsagt blir det enklere å skaffe nytt publikum, og det er veldig gøy, sier Park.
Park har sunget veldig lenge, gått på musikkskole, og skrevet egne tekster siden hun var sånn rundt femten år. Nå er hun tjuefire. Tekstene er reaksjoner og inntrykk etter å ha truffet ulike mennesker eller opplevd underlige eller fantastiske ting, forteller hun.
-Jeg er veldig opptatt av mennesker og nysgjerrig på dem. Jeg synes det er utrolig spennende, sier Park tydelig engasjert. –Det blir forhåpentligvis en balanse mellom det personlige og noe som folk kan tolke og kjenne seg igjen i, håper Park.
Synger fremfor å diskutere
-Jeg har vokst opp i en familie av sangere. Det føles akkurat som noe som sprenger på og må ut, når jeg skriver tekster og melodier. Det blir en slags bearbeidelse. Det kan gå flere år fra en opplevelse til jeg skriver om den. Men det er lettere for meg å skape sanger, enn å diskutere med mange folk tilstede. Jeg er jo ofte sammen med folk som er veldig verbale, men det er ikke jeg, betror Park oss.
–Når jeg synger hører folk på meg. Og det som kommer frem, blir det ikke reist tvil ved etterpå. Det er nemlig sånn det er for meg, hun smiler.
Svensk bergenser
Innimellom, når Park snakker, sniker det seg inn et umiskjennelig svensk ord. Og ja; hun er ikke født i Bergen, selv om hun nesten kunne ha vært det. Dialekten er nemlig ellers kav bergensk.
–Jeg har bodd fem år i Bergen. Men jeg er oppvokst på et bittelite sted i Sverige som heter Djura, og så har jeg bodd mange år i Stockholm.
-Men hvorfor flyttet du akkurat til Vestlandsbyen i Norge, lurer jeg på. -Det er jo ikke akkurat en vanlig vei å gå?
-Jeg var veldig ferdig med Stockholm og så hadde jeg en venninne som bodde i Bergen. Og da jeg hørte dialekten var jeg helt frelst. Jeg syntes det var så fint! Og så flyttet jeg dit.
Patos
Karin Park gjorde den bragd å alene, i ny by, overtale en gjeng musikere til å “backe” henne i et band.
–Og de er så fine, jubler hun. -Vi har øvd mye sammen. Og vi har fått en produsent som er helt topp. Han har brukt sine kontakter og ordnet en masse konserter for oss, Park er fornøyd. Og nå sist har de spilt tre ganger i Oslo, faktisk. To ganger på Kampen Bistro og i det nevnte Zoom på So What! I januar skal de slippe en singel.
-Hvordan jobber dere i bandet sammen? Lager du alt? Og hva synes gutta om å representere en ung kvinnes tanker?
-Vi arrangerer låtene sammen. Det hender nok at de synes jeg er litt patetisk. Men de stoler på meg. Dessuten er det med “patos” en bra ting, spør du meg. Folk kunne godt ha vært litt mer ektefølte og mindre redde for klisjeer når de skal uttrykke følelser.
God påvirkning
Karin Park er en ambisiøs dame og når vi spør hva målet med karrieren er, så svarer hun: -Jeg vil selge plater og oppnå en status der jeg er med på å påvirke. Og så vil jeg være et godt menneske. Og utvikle meg som artist, jobbe med flinke folk. Og selvsagt spille for hundretusener mennesker!, hun ler.
–Men jeg har ikke en visjon om at jeg kan gjøre så himla mye nytt. Poenget er å minne folk på gode ting ved livet.
Vi undres hvem som er hennes musikalske helter og får et ganske variert utvalg: -Jeg liker band som Flaming Lips og Asian Dub Foundation. Og så liker jeg Tori Amos veldig godt, smiler hun. Akkurat det siste er ikke så overraskende.
Rastløs og ikke-ironisk
-Det som er gøy er å jobbe, å spille på konserter, mener Park. -Og så er det viktig å være sammen med venner, men jeg er ikke noen kafégjenger. Jeg er altfor rastløs for det. Jeg kunne aldri blitt Tv-slave eller en tilhenger av dataspill og slikt. Det blir for kjedelig, rett og slett. Jeg vil gjøre ting mer konkret og aktivt. Lage mat med venner fremfor å spise på restaurant for eksempel, smiler hun.
-Jeg tror folk ofte velger det lettvinte og komfortable. Men jeg synes man skal ta seg tid til ting, selv om det kan vise seg mer komplisert. Jeg er ikke ironisk nå altså, hun ser innstendig på meg for å understreke.
-Jeg sier ikke at jeg har alle løsninger, men jeg vil formidle at folk bør tenke gjennom hva de driver med og bry seg litt. •
