Fem år etter at Fittstim ble et begrep i Norden, har de svenske feministene blitt mammaer. Og de har brukt fødselspermisjonen effektivt. I boka Uppdrag: MAMMA skriver tolv av dem personlig og annerledes om det å bli mamma.

• Tekst: Bente Kalsnes
• Foto: Albert Bonniers Förlag AB

For et kult prosjekt! Hvorfor har ikke noen tenkt på en slik bok før?
Jeg har selv erfart at mesteparten av litteraturen som finnes om graviditet, fødsel og livet med barn er spekket med medisinsk informasjon, som er vel og bra. Men av og til MÅ en ha svar på andre spørsmål, som hvordan får en fersk mamma nok søvn? Hvordan får en barn når en ikke kan få barn? Eller hva skjer når du blir forbigått på jobben mens du sitter hjemme og rører ut barnegrøt? De tolv jentene bak Uppdrag: MAMMA har skjønt at det er mye nyttig informasjon å hente fra samtaler med venninner. Eller rettere sagt, diskusjoner på e-postlister, som var utgangspunktet for denne boka.

I likhet med Fittstim, er Uppdrag: MAMMA skrevet som en samling av sterke personlige stemmer. Mesteparten av forfatterne er journalister, og de skriver om store tema som frykten for fødselen, likestilling, jobb vs. barn, søvn og venner.

Linda Skugges artikkel om keisersnitt gjorde inntrykk på meg. I likhet med Emma Hambergs desperate behov for søvn. Og Karin Salmonsons forsøk på å likestille seg selv og kjæresten. Fittstim-forfatteren Skugge argumenterer med store utropstegn i “Här skriks ingen-fan-ting” om at jenter må ha lov til å kreve keisersnitt. Hun vil for enhver pris unngå å føde på en korridor, noe som mange svenske jenter har gjort, i mangel på ledige fødestuer. Eller vente på epidural fra en anestesilege som aldri kommer. Skugge har lest skumle sykehusrapporter og går for en “safe” og planlagt fødsel – keisersnitt. Det er en interessant, men altfor lite omtalt debatt hun tar tak i. I USA har tallet på keisersnitt skutt i været, og her hjemme klager leger over at økning på keisersnitt stjeler ressurser fra andre og “viktigere” oppgaver ved sykehusene.

Jag er rädd for att jag skulle få en dålig start på mitt och min dotters liv om jag skulle tvingas gå igenom något som jag inte vill, det vill säga en vaginal förlossning.

Selv med akupunktur, lystgass og epidural kunne jeg ikke fatte hvordan jeg skulle overleve min fødsel, så jeg skjønner hva hun mener.
Emma Hamberg skriver om hvor fantastisk det var å få to nydelige tvillingjenter, men samtidig mistet hun sin dyrebare nattesøvn. “Bara de är tysta” ble hennes og kjærestens mantra. Jentene skulle ha mat hele tiden, også om natta, og når en av dem sov, var den andre jenta våken. Slikt kan en bli gal av, i alle fall jævlig sur, noe Hamberg ble. I tillegg til alle de andre omveltningene en baby medfører, er tapet av natta noe av det tøffeste foreldre gjennomgår. Karin Salmonson uttrykker en annen viktig omveltning med sin tekst om likestilling. Salmonsen skriver om hvor dyktig hun var som mamma. Hun mestret alt; ammingen, bleieskiftene, netter med lite søvn. Mannen hennes fikk ikke noen sjanse til å bryte inn. Men etter hvert begynner ansvaret å tynge, og forskjellene mellom det tidligere så likestilte paret vokser. Kjønnsmønstrene gror fast.

Felles for alle tekstene er de personlige betraktningene, men Salmonsons historie har også en politisk verdi i tillegg til den personlige gjenkjennelsesverdien. Til tross for så mange par forsøker å fordele oppgavene likt mellom seg, har familiedannelser en lei tendens til å introdusere tradisjonelle kjønnsmønster.
Først og fremst er Uppdrag: MAMMA en modig bok, fordi den er så personlig og ærlig. Men likevel skulle jeg ønske at de tøffe svenske mammaene kunne dra linjene litt lenger, for det er jo politiske temaer de skriver om. Problemstillingene karriere og likestilling ligger jo snublende nær temaene barnehager og permisjonsordninger, som ikke blir nevnt. Eller holdninger blant arbeidsgivere. Retten til adopsjon og keisersnitt er også et ressursspørsmål, men jentene stopper analysene ved sine egne opplevelser. Jeg synes dette er en svakhet ved boka. “Personlig er politisk” var feministenes slagord på 70-tallet. Dessverre forsvinner det politiske på bekostning av det personlige for de svenske mammaene. •