Vi har vel alle følt på det; det snikende ubehaget, frykten for at det er noen bak deg, blikket i nakken eller sinnet etter en slesk bemerkning du får slengt etter deg. Og vi forholder oss alle til det, på en eller annen måte. Fra den som bestemmer seg for å gi blaffen, til den redselslagne – til den som hugger hodet av menn med skarpe replikker.

• Tekst: Camilla Skriung
• Ill: Anita Hillestad

Det er en begrensing for kvinner i det offentlige rom. Og det er ikke så lett å si om det er kvinner selv som legger disse begrensningene, om det er menn, eller om det er samfunnet. Eller en kombinasjon.

Førsteamanuensis ved institutt for sosiologi på Universitetet i Tromsø, Anne Britt Flemmen, har skrevet doktoravhandling nettopp om kjønnsmessig begrensing av det offentlige rom.
Hun har benyttet ulike kilder for å belyse temaet; annen forskning, medieoppslag, romaner og uformelle samtaler med kvinner.
Hun har funnet at det er veldig gjennomgående og vanlig å ha denne følelsen. Hun synes ikke man skal lete etter de enkle svarene på verken hvorfor det er slik eller hva som kan være løsningene.
-Det er noe man bør reflektere over, for det er litt problematisk dette, sier hun.
-Frykten for overgrep og de forholdsregler vi kvinner tar, kan bunne i noe reelt eller ei, men det er der uansett. Og er det noe selvpålagt vil jeg påstå at det er desto mer alvorlig, påpeker hun.
-Jeg ikke har vært opptatt av menns intensjoner, men utelukkende av kvinners opplevelser. Kvinner kan bli redde og oppleve situasjoner som truende, uansett hvilke intensjoner menn måtte ha. Så menns handlinger er viktigere for meg, enn hvilke intensjoner de måtte ha. Kvinner må stadig forholde seg til kommentarer og henvendelser fra mange ulike menn, og i sum kan dette bli ganske mange større eller mindre krenkelser. Dette reflekterer ikke nødvendigvis hver enkelt mann over. Så også menn som ikke bevisst benytter dette som hersketeknikker, bidrar til å opprettholde eller forsterke frykten.

Og jentene reagerer på ulike måter. De blir redde, sinte eller helt likegyldige til disse begrensningene. Og råd og tips utveksles dem i mellom. Noe menn ikke er klar over tror Flemmen. -Men dette kan ikke bagatelliseres, gjentar hun.

-Det er ikke bare i historier jenter i mellom at begrensinger tematiseres. Det er også i aller høyeste grad tilstede i media, i litteraturen, og i forskningen, sier Flemmen. -Det vi må gjøre er å se på hvilke situasjoner som blir beskrevet og hvordan jentene blir fremstilt. Og så må vi selvsagt se på løsningene.

Foreldrene og gutta
Hvis vi begynner med begynnelsen på en måte; oppdragelsen – så kan mye av årsaken til at vi er så forsiktige ligge her. «Pass på deg selv nå» får de unge jentene høre når de skal ut. Og «Ikke snakk med fremmede menn», og «Gå rett hjem». Flemmen lurer på om dette er så lurt:
-Jeg tror foreldre kan være en del av løsningen. Men vi må bli flinkere til å balansere budskapet til barna bedre. Foreldre advarer ofte sine barn mot såkalte fremmedvoldtekter eller overfallsvoldtekter, og at dette er det svært få kvinner som utsettes for i Norge. Vi må ikke overdrive farene for å bevege seg ute. Spørsmålet er om det at det skjer et lite antall overfallsvoldtekter i Norge, kan rettferdiggjøre en begrensing av jenters bevegelsesfrihet og handlingsrom? Men det skjer jo selvsagt andre typer krenkelser “ute” enn voldtekter, og kvinner utsettes også for overgrep fra menn de kjenner i private hjem. Dette er antakelig i omfang et større problem, og hvordan skal vi forholde oss til det?

Også gutta kan være en del av løsningen så lenge de innser at dette er et problem. De opplever det sjelden selv og kan synes at det blir mye mas fra jenter om at de redde eller usikre «Vi får ikke lov til noe lenger» kan være en reaksjon. -Jeg tror det er mulig å få frem at det er forskjell på blikk og blikk. Altså at det er forskjell på å bli anerkjent i et blikk og å bli avkledd, påpeker Flemmen.

-Det behøver ikke bare dreie seg om blikk; det er også rop, ting som blir sagt til deg, slibrige telefoner, berøring, kroppsspråk – det er mye og komplekst, sukker Flemmen og sier videre;

Sett at menn ble utsatt for det samme. Hvordan hadde de reagert?

Hadde de blitt begeistra eller følt seg truet? Det er egentlig ikke godt å si. Det er noe med kvinners posisjon i samfunnet også; vi er ikke den samme trussel for menn.

Mange menn opplever vold i det offentlige rom, men har som regel ikke den tilleggstrusselen om seksualisert vold hengende over seg. Egentlig blir kvinner mindre utsatt for vold ute, og mer hjemme. Hvorfor er vi da mest redde når vi er ute? Det er et paradoks, ikke sant? , sier Flemmen.

Andre historier
Media bør legge an en annen strategi, etter min oppfatning, fortsetter Flemmen. -I de store oppsalgene fokuseres det ofte på overgrep som HAR funnet sted, og ikke på tilfeller der jenter har kommet unna, sier hun og gir et eksempel:
En overskrift: «Syv voldtatt». Lenger ned viser det seg at fire av jentene kom seg unna. Hvorfor står det ikke: «Fire jenter unngikk voldtekt» først?
Hun fortsetter; -Det er virkelig ikke noe å hente i at jenter blir fremstilt som ofre. Det vi må gjøre er å forandre fortellingene, synliggjøre det mangfoldet av strategier jenter bruker for å avverge overgrep, slik at vi kan lære fra hverandre. Noen måter å ta igjen på HVIS vi skulle være uheldige.

-Men her er vi ved det komplekse igjen. Det er samtidig viktig å ikke gi jenter skyldfølelse eller ansvaret for å unngå ubehagelige eller farlige situasjoner. Det er ikke vi som har ansvaret. Så her gjelder det å ha flere tanker i hodet samtidig, avslutter Flemmen. •

FAKTA

• Anne Britt Flemmen er født 12.03.60 i Molde
• Utdannet Cand. polit i geografi, Universitetet i Trondheim 1988 og Dr. polit i sosiologi, Universitetet i Tromsø 1999
• Jobber nå som Førsteamanuensis ved ISO, UiT
• «Motsetningsfylte signaler. Om kjønnsrelasjoner, heteroseksualitet og rom» i Kvinneforskning, nr 1, 2002
• «Seksualitet og territorialitet – om kjønn og makt.» Innlegg på Norske Geografers Forenings seminar i januar 1991, publisert i rapporten fra dette seminaret.
• Har publisert en rekke forskningsrapporter. Relevante her: «Den kjønnsmessige begrensningen av rommet» i Kvinneforskermaraton II, Nettverk for kvinner i forskning, Universitetet i Tromsø 1999

Utbryteren

Johanne Larsen har nok ikke opplevd å få flere bemerkninger og blikk enn andre damer, men hun har i flere år ført sin egen statistikk over tilfellene.

-Jeg fikk ideen etter en episode der en eldre herremann faktisk tok meg direkte på puppene. Skikkelig tak. Det var i full offentlighet på et utested, og jeg rakk ikke å si eller gjøre noe, før han forsvant ut. Det rare var at jeg den dagen kom rett fra jobben som anleggsarbeider og så virkelig ikke spesielt tiltrekkende ut, hun ler.
-Da fikk jeg lyst til å gjøre to ting: for det første finne ut hvor jeg får en eller annen form for uønsket oppmerksomhet, og da regner med alt fra ekle blikk til berøring og kommentarer, når på døgnet det skjer, hva jeg hadde på meg og hva som skjedde.
For det annet ville jeg finn finne mottiltak mot dette. Samle råd fra andres og egen erfaring, og skrive det ned. Og bruke dem da, selvsagt, nå skratter hun rått.

Her er sentrale funn i Johannes statistikk

• De fleste tilfellene skjer på kvelden eller natta, men overraskende ofte er det midt på lyse dagen
• Det spiller ingen rolle hvor du befinner deg
• Det er nok flest episoder der det er få folk tilstede ellers, men merkelig nok gir veldig mange blanke i det, eller synes det er en fordel med tilskuere
• Det spiller ingen rolle hva du har på deg! Eller føler deg!! Rart, men definitivt sant
• Det er flest tilfeller av bemerkninger og blikk. Veldig lite berøring. Og her har du noen gode råd:

Ved ufarlige tilfeller

• Fortell han/hun akkurat det du mener, ikke legg noe i mellom
• Gjør alle rundt deg oppmerksom på det som skjer ved å komme med en høylytt kommentar. Om det ikke gjør mennesket flaut, stopper det mest sannsynlig handlingen
• Tråkk han på foten hvis du har høyhælte sko
• Gå med rak rygg og bestemte skritt
• Sikle så spyttet renner nedover haken, få rykninger i ansiktet, si ukvemsord midt inne i vanlig prat…
• Bær han/hun til den andre enden av lokalet

Ved truende tilfeller

• Rop om hjelp, eller bare rop veldig høyt
• Ring noen med mobilen din
• Stopp noen hvis det er noen andre i nærheten