Motens uutholdelige tomhet

Han spradet rundt i silkeskjorter og høyhælte sko og påsto at det var bedre å være moteidiot enn bare idiot. Fikk filosofen Immanuel Kant rett?

• Tekst: Bente Kalsnes

Hvor mange ganger har jeg ikke følt meg som en idiot ved kassaapparatet på H&M? Foran meg ligger plaggene i bunker, og mens ekspeditøren scanner inn strekkodene, vokser tallene progressivt, 49.00, 149.00, 398.00, 678.00. Til tross for hvor kul og riktig jeg føler meg i den hvite chiffonblusen med rare sømmer og dongerijakka med pelskrage, vet jeg at om et halvt år ligger plaggene innerst i skapet sammen med leopardskjorta fra i fjor og hoftebuksene fra i vår.
Hvorfor lar jeg meg nok en gang lokke til å kjøpe moteplagg som ikke tåler dagens lys om 6 måneder? Er det moteindustrien som har lurt meg? De glatte magasinene? Venninnene mine? Eller Kant?
I følge filosofen Lars Svendsen finnes svaret i menneskets vesen. Foran en fullsatt sal i Norsk Forms lokaler, ga han oss sitt pessimistiske syn på forholdet mellom mote og identitet.
Omringet av store plakater med teksten “the greatest tragedy of all is being ordinary” – den største tragedien av alle er å være ordinær, forklarer Svendsen hvorfor vi gang på gang lar oss friste til shopping. For i motsetning til hva vi liker å tro, så er mennesker irrasjonelle, sier Svendsen. Nesten like irrasjonelle som eselet som sultet i hjel foran to identiske mathauger – det klarte ikke å velge hvilken det skulle spise fra. Vårt dillemma er tilsynelatende mer komplekst, men bare tilsynelatende. Hvordan skal vi differensiere oss fra andre?

Tidligere gjorde vår plassering i sosiale klasser jobben for oss. Men når nesten hele Norges befolkning identifiserer seg som “medlemmer” av middelklasse, må vi ta andre midler til hjelp. Som for eksempel hoftebukser fra Miss Sixty eller Ralph Laurens Polo-skjorter.

Gjennom plaggene våre prøver vi å fortelle hvem vi er. Derfor er det egentlig symboler vi er på jakt etter når vi “bare må ha” den buksa. Dette er det den franske filosofen Jean Baudrillard kaller symbolkonsum – vi konsumerer symboler for å differensiere oss fra andre, og for å skape vår identitet. Men dette er ikke nytt. I riktig gamle dager, i middelalderen, var det forbudt for lavere klasser å skaffe seg visse typer klær, overklassen forbeholdt seg retten til å være motepoliti. Derfor er det vanlig å si at mote har en “trickle down” effekt, forklarer Svendsen – overklassens preferanser drypper ned på lavere klasser. Før industrialiseringen var klær ekstremt verdifulle, og ble stjålet slik kredittkort blir stjålet i dag. Men etter samlebåndene og symaskinenes inntog, kunne klær masseproduseres, og i følge Svendsen er herredressen motehistoriens viktigste plagg. Kvinnemoten har gradvis tilnærmet seg de enkle normene herredressen satte, som for eksempel Chanel-drakten. I dag er klesskillene mellom kjønnene mildt sagt uklare.

Men hva har alt dette med symbolkonsum og distinksjon å gjøre?

Etter industrialiseringen er det ikke lenger overklassen forbeholdt retten til å definere hva som er in, moten blir like gjerne skapt i de lavere klasser.

Sæggende hip-hopere er ett eksempel, Fretex-moten er ett annet. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu har skrevet om hvordan overklassen har brukt ulike symbol for å differensiere seg fra lavere klasser, men i vår tid har mange symbolplagg mistet verdiene de tidligere hadde. Kopier av Burberry-vesker er å få kjøpt hos gateselgere, og Rolex-klokker er noe en kjøper svinbillig i syden. Kopienes tid er kommet.
Men masseprodusert kopier er ikke alene om å uthule motens symboleffekt. Moteindustrien er selv med på den hysteriske runddansen ved å lansere nye trender raskere og raskere. Hensikten er ikke lenger å tilfredsstille behov, men å skape nye. Svendsen viser til den japanske elektronikk-giganten Sony som lanserer 15 nye produkt hver dag. Varene i seg selv varer jo en stund, men deres symbol-effekt slites raskt ut. Svendsen hevder dermed at motens effektive tegn blir ineffektive. Hvis vi legger stor flid i å skape en identitet knyttet til en moteretning, eksempelvis MC-jakker eller Dr Martins boots, så går det ikke lang tid før identiteten fremstår som utdatert. Rundt neste motehjørne står det alltid nye boots som er klare til å overta for en stakket stund.

Men det mest paradoksale i det hele, er at selv de som ønsker å avvike fra moten, er fortsatt bundet av den, hevder Svendsen.

En kan ikke stille seg passiv til den, og dessuten, klær må vi jo alle ha.
Hva gjør så jeg, en av moteidiotene, som er klar over jeg er med på dette kapitalistiske spillet?
Spiller med, og shopper min personlighet, slik reklamebyråene har sagt jeg skal gjøre? Jeg skylder jo omverden å sende ut noen signaler, da blir det så mye enklere å se hvem “jeg” er.
Eller skal jeg bare drite i det, og sy mine egne klær for å holde kulda ute? I følge motebladene er jo alt lov.
Mens jeg lar meg frustrere av motens filosofi, strikker jeg et skjerf med striper på, selv om jeg vet at det er billigere å kjøpe slike på H&M.
Som Samuel Beckett sa i Mens vi venter på Godot, “Nå er vi lykkelige – hva gjør vi nå?” •