Små mager og høye hæler – veteranene Thee Ultra Bimboos leverer dampende rock med entusiastisk sjarme.
- Tekst: Camilla Svendsen Skriung, Missbehave
- Foto: Jorunn Sjølli, Missbehave
Hvis du trenger positiv energi og et ekstra kick burde du sjekke ut Thee Ultra Bimboos. Har du ikke hørt dem enda, sørg for å få det med deg neste gang de spiller i Norge. Du vil ikke angre. Bandet kom sammen i 1994. I dag er de veteraner på garagerock-scenen i Finland.
Missbehave fikk en prat med to av jentene i bandet, Suffeli og Maria, etter deres konsert på So What! en søndag kveld. Publikum var en liten, men entusiastisk gjeng, mange av dem venner av bandet. Og jentene leverte en rå og kuul konsert, mens de samtidig var veldig søte på scenen; flørtende og fnisete.
Etterpå prøvde vi å kommunisere gjennom vår gjensidig gebrokne finsk/norsk-engelsk, stående i den mørke SoWhat!-kjelleren. Jentene så meget fornøyde ut.
-Vi skal tilbake til Sverige i morgen for å spille. Det er litt av et kjør, men det er gøy. Og i dag var det ganske bra, sier Maria, gitaristen.
Hvordan det hele startet
-Hva er historien bak Thee Ultra Bimboos? Jeg måtte spørre selv om jeg vet at alle band alltid får det spørsmålet.
-Vel, ingen av oss kjente hverandre på forhånd, sier vokalist Suffeli og smiler.
-Men det gjorde kjærestene våre, skyter Maria inn.
-Gutta spilte i band,og vi pleide å gå på deres og andres konserter. Vi traff hverandre ute på byen i Helsinki, via venner og kjærester. Og vi hadde alle vært rock´n roll fans siden vi var små, og alltid drømt om å starte et eget band. Gutta ble lei av at vi bare hadde det i kjeften, lånte oss instrumenter og et sted å øve – og det var det sparket vi trengte. -Og resten er historie, ler Suffeli.
Vi har vist veien. Og hjulpet vektskåla noe over på jentesida i rock’n roll.
-De fleste jenter som driver med musikk, synger. Veldig få spiller noe instrument. Men det har heldigvis forandret seg en del siden vi startet, sier Maria ettertenksomt.
-For eksempel har vi et band i Finland, Tic Tac, som har blitt kjempepopulære. Det er unge jenter, ikke helt vår musikkstil, men det spiller jo ingen rolle. Poenget er at de viser de unge at det går an å lykkes uavhengig av kjønn.
-Vi får veldig mye oppmerksomhet fordi vi er jenter. Det er ikke noen vits i å late som noe annet, innrømmer Maria.
-Selvsagt vil vi oppnå verdensberømmelse! De skratter begge to.
-Vi har jo alle sammen drømt om å spille rock’n roll siden vi var unge. I mitt tilfelle siden jeg var enogtyve, forteller Maria.
-Det måtte på en måte bare skje.Vi “lever og puster rock’n roll” vettu.
-Føler dere at dere er et forbilde for andre jenteband?
-Det gjør vi faktisk. Vi har vist veien. Og hjulpet vektskåla noe over på jentesida i rock’n roll. Men det er fremdeles ikke vanlig å være jente og spille i band. De som gjør det, blir enda sett på som unntak. Vi får se om det forandrer seg de nærmeste årene. Jeg har litt forhåpninger, sier Maria.
Fyller et hull
-Var det vanskelig å bli berømte?
-Ikke egentlig. Vår første konsert var i 1995 på El Bimbos (Jukka “Skimba, Ski Williamson” Suksi), bursdagsfest. Han pleide å være produsenten vår. Og han er en skikkelig trollmann på gitar, utdyper Suffeli.
-Etter dette ville folk bare ha mer av oss. Jeg tror vi fylte et hull, et behov. Vi ville ikke ha trodd det hvis du fortalte oss den gangen at vi skulle spille i over ni år, lage fire album og fortsatt holde på.
Thee Ultra Bimboos har skiftet plateseskap nylig, til Ranch Records og er i gang med å produsere en video. Når de ikke turnerer selvsagt. Alt tyder på gode utsikter for de fire.
Hva er det med Ultra-stilen?
-Hvorfor har dere denne spesielle femti/sekstitalls-stilen? Det kan umulig være tilfeldig; det er gjennomført i både deres musikk, klær, cd-covre og internettside?
-Det er VÅR stil og vi dyrker den trofast. Det er viktig for oss, sier Maria bestemt.
-Men hva tenker dere om det faktum at det akkurat nå har blitt veldig trendy med nettopp denne stilen?
-Det er bra det! Vi bryr oss ikke om sånt i det hele tatt. Det er noe i luften, akkurat som en begynnelse på noe nytt. Ikke mer av dette teknohælvete – det har virkelig blitt for mye av det de siste åra! Suffeli krymper seg mens hun tenker på dette, men smiler så over muligheten for en ny æra for god rock’n roll.
-Vi er glade for band som The White Stripes og Turboneger. Dette er en vidunderlig ny bølge, la oss bare nyte det, Maria ser fornøyd ut.
-Vi så faktisk Turboneger for noen dager siden, i Sverige, og ble bekymret for sangeren; han har så liten mage i forhold til det han hadde før, Suffeli ser på Maria for støtte.
-DU burde feite deg opp litt, se på magen din, Maria er nådeløs. De sammenligner mager, og er enige i at Hank von Helvete fremdeles kan stille med den største vomma.
Pur lykke
-Vil dere gi publikum og lytterne en bestemt følelse eller stemning?
-Ja, vi vil formidle pur lykke! Det var derfor vi startet å spille! Dette er tydeligvis helt selvklart for jentene.
-Vi er fremdeles store musikk-fans. Vi elsker å spille og å se publikums reaksjoner. Noen ganger er det fantastastisk å spille, og noen ganger helt jævlig. Men vi vil være proffe og prøver å ikke vise det, hvis vi føler oss forferdelige. Det er viktig for oss å gi fansen vårt beste uansett, Maria ser alvorlig ut et øyeblikk.
-Hvordan føles det når dere står på scenen, da?
-Du kan jo tenke deg, ler de begge. Å være rock’n roll diva for en kveld….. Det er ikke dumt! •
FAKTA
Bandmedlemmer (rekkefølge som på bildet over)
- Suffeli: vokal og rytmegitar
- Maria: gitar
- Milla: trommer
- Salla: bass
Utgivelser
- Four Fans Can’t Be Wrong (Stupido Twins)
- Supermess (Twang! Records)
- We Can Stop Whenever We Want! (Twang! Records)
