Hvis du ikke har noe å melde, kan du likesågodt la være.

• Tekst: Camilla Svendsen Skriung, Missbehave
• Foto: Marit Hoff
• Design: Jorunn Sjølli, Missbehave

-Noe av det mest fantastiske med animasjon er at du ikke er bundet av virkeligheten. Ingen kan si at “det der går ikke an”, for absolutt alt er mulig i plastilinaverden. Du skaper en helt annen virkelighet. Og så lager man liv til noe som er dødt. Ganske fint, synes jeg, sier Kaja Wright Polmar, aktivist og animatør.

Kaja forklarer at animere nettopp betyr “å gi liv”.
-Du starter med en klump plastilina og så kan du forme de mest fantastiske fortellinger. Og kompliserte sådanne, på flere plan, med doble budskap. For det er ikke noe problem for folk å få med seg dette; de er så velvillig innstilt og åpne at de glatt takler det komplekse og fantastiske, hun ser veldig glad ut.

- Animasjon kan nå alle, og kan være lettere å forstå enn mye annen kunst fordi mediet ikke er omgitt av så mye respekt og myter. Det blir en demokratisk måte å kommunisere på. Animasjon ser ufarlig ut og dermed åpner folk seg for innholdet og budskapet, tror jeg. Du kan altså nå frem, og engasjere, med et budskap de kanskje ellers ville ha lukket seg for, Kaja smiler.

Jeg tenker at hun er litt sånn selv; ser vever og søt ut, men er tøffere enn de fleste. Når hun snakker er det med en så sterk vilje og kraft, og med så klare bilder, at du tydelig ser ting på hennes måte.

Doble budskap
-I Øst-Europa har animasjon tradisjonelt stått sterkt. Noe av årsaken er nettopp muligheten for å lage skjulte budskap i filmene. Og så kan man spøke med ting som ellers ville ha vært tabu, Kaja gliser.

Jeg innvender at jeg oppfatter mye av den østeuropeiske animasjon som ganske vemodig,og at jeg har lagt merke til at noen av Kajas filmer også har noe ettertenksomt over seg.

-Du tenker kanskje spesielt på “Moren som ikke gråt”? spør hun og fortsetter når jeg nikker bekreftende: -Ja, det kan nok stemme. Det typiske er jo mer “slapstick-humor”. Jeg vil gjerne noe mer enn det. Jeg søker å gripe folk, sette i gang tanker og debatt. Akkurat den nevnte fortellingen hadde moren min skrevet, det var egenopplevd og handlet om sorg. Jeg ville fortelle historien av respekt for henne. Hun ser alvorlig ut et øyeblikk, men smiler så bredt:
-Det er noen år siden jeg lagde den filmen. Nå vil jeg gjerne prøve å lage litt mer lekne, morsomme og rampete ting.

Som å se planter vokse
Utenfor regner det tett og grønnsværet på den lille balkongen til Kaja glitrer. Det ser ut som leiligheten er plassert i regnskogen.
-Jeg pleier å si til meg selv at hvis jeg ikke overlever som animatør, skal jeg bli gartner. Det ligner på det jeg driver med nå; man skaper og det går sakte og rolig for seg. Dermed har jeg en plan B, og slapper av med det. Kaja ser fornøyd ut ved tanken.

-Det er ganske godt å holde på med animasjon, synes jeg. Du driver med noe lite, konkret og som du har fullstendig kontroll over – i stor kontrast til verden ellers som er så voldsom, hektisk og jævlig innimellom.
-Og, nei, det er ikke frustrende at det går så sakte, sier hun før jeg får spurt. -Det har sitt eget tempo. Det kan dessuten være en enorm dynamikk i ting som går sakte.

Nærhet til politikken
Om arbeidsdagen består av 24 bilder i sekundet, er Kaja Wright Polmar ellers en rastløs dame med en masse prosjekter. Hun er politisk aktivist i sjel og kropp, og engasjementet gjennomsyrer det meste hun driver med.
-Før jeg fant ut at jeg ville bli animatør, var det en kontrast mellom behovet for å sitte og tegne og det å jobbe aktivt med politikk. Nå er det fullt mulig å kombinere de forskjellige prosjektene mine. Alt fra miljøvern og kvinnekamp til arbeidet for Blitz, kan helt fint tas opp i plastilinavirkeligheten.

-Du er ikke redd for å være “PK”, politisk korrekt, i filmene dine,da?

-Nei, det er viktig å ikke bli overtydelig. Det blir kjedelig og slår ikke spesielt godt an hos folk, tror jeg. Det utfordrer ikke mottakeren, og da er det ikke nødvendigvis kunst, men propaganda, hun ler.
-Samtidig skal man ikke være redd for å si ting klart. Lenge har det nærmest ikke vært lov å mene noe som helst, noe som ser ut til å snu nå. Heldigvis. Ikke at jeg noen gang har vært redd for å mene noe, men det er virkelig på tide at folk ser opp fra navlen igjen. Så kan det gjerne også bli litt mindre “hjerte-smerte-erfaringer” i filmer slik vi har sett så mye av de siste åra. Det nære og personlige er helt legitimt å brette ut og mene masse om, mens det ikke er lov å være “deppa” over politiske temaer. Som at det er krig i Irak. Det er jo mange som tenker på slike ting, men de har liksom ikke lov til å si “Jeg har det så fælt for tiden fordi det er krig i Irak.” Jeg skjønner ikke hva det kan komme av, det er jo virkelig mye verre enn at mamma og pappa blir skilt?

Verden i lag av glass
Når Kaja bygger den verden du kan se i animasjonsfilmene, foregår det på et glassbord med mange lag. I taket henger kameraet og filmer det hele ovenifra. I glasslagene plasserer animatørene de ulike bakgrunnene; skyer av bomull, bakke av sand, trær av greiner, de ulike figurene i plastilina. Alt beveges i hvert sitt lag. Og man kan lyssette hvert lag for seg. Slik får du dybde og kontraster.

På Pravda Film, der Kaja jobber, er de fire stykker som jobber med animasjon. Kunstnerisk leder er den anerkjente regissøren Pjotr Sapegin.
-Det siste et og et halvt året har jeg jobbet med Sapegin. Og det er jeg veldig takknemlig for; han er enormt dyktig og jeg har masse respekt for han.

Kaja ble ansatt i Pravda rett etter at hun var ferdig med animasjonslinja ved høgskolen i Volda. Nå er hun fem og tyve år. Når jeg spør om ikke hun også er litt dyktig svarer hun:

-Vel, Pjotr mener jeg er flink. Men det er mange som bedre enn meg rent teknisk. Min sterke side er at jeg er opptatt av så mye. Hvis du ikke har en historie å fortelle eller har noe å melde, da kan du likesågodt la være. Da er det ikke noe poeng, slår hun fast.

Unga i bakgården
-Når jeg jobber med Pjotr er det han som er regissør. Han gir meg regi på figurene som jeg former og beveger. Men nå for tiden jobber jeg med min egen kortfilm, “Asylsøkere”, og da skriver jeg mitt eget manus og regisserer selv.

-Jeg elsker å fortelle historier, bruke bilder og fange tilhørerne. Det å være en god historieforteller handler veldig mye om timing. Jeg har ikke begynt med animeringen på “Asylsøkere” enda, men har historien og dialogen. Det handler om barn som leker i en bakgård på østkanten i Oslo. Det er “kidsa”, de er tøffe og kuule. De leker en lek som heter “asylsøker” som går ut på at alle som vil inn i bakgården må søke om asyl først. Jeg vil at den skal være morsom og litt rå. Jeg vil skildre et urbant , flerkulturelt miljø der ungene er sjefene, ikke gangstere eller ofre. Synes mye innenfor film og tv for barn er veldig virkelighetsfjernt, hun nikker ettertenksomt og legger beina under seg i stolen.

-Jeg sitter ofte og ser på unga her i min egen bakgård, og de er dritrå. En gang, for eksempel, kom det en mann som ble sur og kjeftet på unga. Da rottet de seg sammen og utfordret han: “Og du da, mora ri’” De lar seg ikke pille på nesen, hun ler rått.

En av ungene i bakgården på Grønland skal ha en av stemmene i filmen. De andre har hun funnet ved å besøke barneskoler i området og ta opp over førti stemmeprøver. Og det passet bra å være så nær i området, for dette med naboskap er sentralt i filmen og viktig for Kaja.

Naboskap med potensiale
-For at samfunnet skal forandres grunnleggende, må makten overføres til flere, og antakelig mindre, enheter. Avgjørelser må i størst mulig grad tas av dem som vil bli berørt av en avgjørelse. Derfor er lokale saker, nabolaget ditt, viktig. Og det som er kuult med Norge er at folk faktisk er engasjerte. I mye rart og obskurt, ja vel. Men de ser at det er mulig administrere hele korpset til sønnen sin eller lage grillfest for bygården. De kan med andre ord, egentlig gjøre ALT. Som ChumbaWumba sier det:
“If you can make a cake, you can make a bomb”

Natur og Ungdom var inngangsporten til aktivisttilværelsen for Kaja. Siden har hun jobbet med antirasisme, bodd i Bolivia, vært med på å skrive kvinnekamphistorie i Volda da en kvinne som anmeldte en mann for voldtekt selv ble anmeldt og det ble opprørstilstander og ny giv for 8.mars gruppa i den lille bygda ,- og hun har jobbet på Blitz siden 1993.

Det er ikke et problem i seg selv at folk blir påvirket av kultur, problemet er at mainstream kulturen er dominert av kommersielle interesser og vestlige, kvinneundertrykkende og kapitalistiske verdisett.

Når jeg spør hvorfor akkurat Blitz har blitt det mest sentrale stedet for Kaja, svarer hun:
-Det er ikke så mange frihetlig, sosialistiske steder i Norge. Og Blitz kombinerer ofte kultur og politikk på en fin måte.

I skrivende stund er Blitz truet, -igjen. Denne gang av trusselen om privatisering.
-Jeg tror det foregår en ideologisk “opprenskningskampanje” mot fristeder for tiden. Bare tenk på alle steder som er, eller har vært, trua det siste året: Trafostasjonen på Tøyen, Hausmania, Blitz og Christiania i København. Hvis de legger ned Blitz skaper de grunnlag for ti nye Blitz-hus. Det er en kjempeskummel utvikling. Alt skal privatiseres. Men jeg tror folk flest er mot privatiseringen, se for eksempel på dette med energiselskap eller kollektivtrafikk. Og jeg tror det begynner å bli nok for folk. De vil ikke ha fusjonering, globalisering og store byråkratier som skal kontrollere.
Jeg ser for meg en verden der folk skal ha mest mulig å si for det som gjelder dem. Og at det skal være mangfoldig. Og mulig å treffes uten å måtte betale for det.

Jeg ser visst ut som et som et spørsmålstegn, for hun sier:
-Ja, det finnes jo nesten ingen steder der du kan være sosial uten å betale for det. Bare tenk deg om. Hvor kan du sitte med venner og prate uten å måtte kjøpe en kaffe i det minste??

-Og så synes jeg det er vanvittig at nesten bare de som kan betale for det, har rett til å utrykke seg i de offentlige uterommene. Det er jo bare de som har råd til det som får lov til å slenge opp enorme reklameboards og tekster absolutt overalt. Mens hvis du vil uttrykke deg gjennom graffiti på en vegg, får du bot. Men hva vil folk ha, tror du? Ikke nødvendigvis all den reklamen i hvert fall.

Spreng rammene
-Påvirkningen fra media er så ensrettet. Det er ikke bra at inntrykkene ikke er mer mangfoldige og åpne. Det er ikke et problem i seg selv at folk blir påvirket av kultur, problemet er at mainstream kulturen er dominert av kommersielle interesser og vestlige, kvinneundertrykkende og kapitalistiske verdisett.
Alt vurderes ut fra klisjeer skapt av mediene. Forelskelse for eksempel. For å beskrive hva du føler, ender du med å bruke referanser fra amerikanske romantiske komedier, -bare prøv, ler hun.

Hvis animasjon skaper andre referanser og verdener, så lider filmene uansett under at det blir lite vist i det offentlige rom. Internett er jo en liten revolusjon her, heldigvis.

-Animatører tjener ikke akkurat fett. Også på Pravda er vi avhengige av å lage reklamefilm. Innimellom får vi statsstøtte til egne prosjekter, som jeg nå med denne kortfilmen. Men det er greit. Jeg forventer ikke å tjene mye, eller å kunne jobbe som animatør fast resten av livet, sier Kaja og fortsetter:

-Hvis jeg en dag ender med å måtte lage bare Robinson-vignetter eller sjampoflasker som beveger seg i reklamefilmer, jobber jeg mye heller i en barnehage eller på et gamlehjem. Da får jeg dessuten muligheten til å gjøre noe fornuftig, noe jeg faktisk savner ved animasjonstilværelsen. Det blir litt indirekte jobbing. Men det får gå.
Kultur har et stort potensiale til å forandre, muligens på lengre sikt, men vel så drastisk, tror jeg. •