Å foretrekke okkupasjon

En morgen, våren 1994, da jeg jobbet i Natur og Ungdom, ble vi oppringt på kontoret. I den andre enden hørtes en fortvilet stemme som ropte “Nå river de huset her, dere må komme med en gang!”

• Foto: Jorunn Sjølli, Missbehave

Det var Anne som bodde i en av to arbeiderboliger på Lilleaker. Hun hadde vi hatt kontakt med en stund, for eieren av de flotte husene, Mustad, hadde lenge truet med riving.

Vi var vel en fem stykker som kastet oss inn i en drosje. Vi så for oss å måtte løpe inn i husene for å få stoppet gravemaskinene. Heldigvis hadde også Riksantikvaren fått beskjed og informert økokrim. Begge instanser var allerede på plass og hadde stoppet hærverket før det gikk for langt.

Lettet gikk vi rundt og så oss om. Mustad hadde rukket å rive den ene kortveggen på det ene huset. Vi så at husene var utrolig fine: store gule trehus i to etasjer med inngang til enmannsleiligheter fra svalgangen. Og det hele var omkranset av et åpent grønt tun. Der og da bestemte vi oss: «vi flytter inn her for å passe på»! Vi var ti personer som sa opp trygge leiekontrakter og okkuperte hver vår leilighet. Det var selvsagt å gå en usikker bo-fremtid i møte, men det var ikke tvil i min sjel. Et vågestykke som førte til tre vanvittig fine år. Vi fant badestedet vårt i fossen, laget kjøkkenhage og badstu, hadde høner og kanin og jobbet for å ta vare på husene og området. Og husene ble, etter mye kamp, fredet. •