Digitale diktedamer

Dryppende ord, forhistoriske stemmer, flygende setninger. Poesi er ikke bare svarte bokstaver på hvitt papir. Ny teknologi har gjort lyd og animasjon til like viktige deler av diktet, i følge den nye generasjonen av digitale poeter.

• Tekst: Bente Kalsnes
• Ill: Jorunn Sjølli, Missbehave
• Foto: Megan Sapnar og Ingrid Ankerson

To av de fremste digitale dikterne i USA, Megan Sapnar og Ingrid Ankerson, lokker daglig 3000 besøkende med animerte dikt
til deres nettside Poems That Go. De eksperimenterer med lyd, bilder og animasjon for å utvide diktets potensialer.
- Selv om jeg liker å lese poesi, så er det å høre diktet opplest som virkelig skaper den store opplevelsen for meg, og derfor kan Internett være et glimrende medium for dikt – endelig kan vi høre diktene, lest av forfatteren, sier Sapnar.

Hun holder på med en PhD på University of Wisconsin i Communication Arts og Ankerson jobber som grafisk designer. Fire ganger i året oppdaterer de Poems That Go, som blant annet har blitt kåret til “site of the day” av avisen USA Today, online-leksikonet Britannica og The Electronic Literature Organization.
Siden 2000 har de brukt internett og programvare som Flash for å gi nye meninger til dikt. Flere ganger i året reiser de rundt på akademiske konferanser for å snakke om elektroniske dikt, publisering og den nye litteraturen.

Lek med ord
Poems That Gos siste oppdatering er dedikert til litterære spill. En av bidragsyterne, Nick Montfort, skriver at “litteraturen fremmedgjør det kjente ved å la oss se de mest hverdagslige ting på en ny måte”, mens et fellestrekk ved de fleste spill er et sett av regler. Scrabble er et litterært spill de fleste av oss kjenner. Surrealistene drev med en annen type spill, kalt spørsmål og svar, for å frigjøre oss fra de rasjonelle strukturene. En av spillerne skriver et spørsmål, og den andre (uten å se på spørsmålet) skriver et svar. Den ferdige teksten blir så lest opp.

Fullt så tilfeldige er ikke de elektroniske bidragene på nettsiden. Natalie Bookchin har laget et dikt som heter The Intruder. Diktet er basert på en tekst av Jorge Luis Borges, som ruller i bakgrunnen av siden. I forkanten renner bokstaver ned, som i et dataspill, og vi kan fange opp ordene ved å styre en stor trekrukke med musa. I Nine, et dikt av Jason A. Lewis, flytter vi på brikker i spillet for å få fram teksten.

Poesi var opprinnelig noe en utøvde muntlig, gjerne på et torg foran et entusiastisk publikum. Det forandret seg når skrivekunsten ble utviklet, og særlig med Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkekunsten. Når forlagene fester harde bokpermer rundt diktene, bestemmer de også hvem som skal bli hørt. Men med fremveksten av internett har alle (i teorien) muligheten til å nå ut med sine stemmer.

Diktet på skjermen
Et moderne Agora eller gresk torg er Diktbasen, Dagbladets store diktsatsing. Basen består av 4700 dikt som har blitt innsendt siden starten i 1999. Redaktør Unn Conradi Andersen forklarer basens suksess med dens anonyme karakter.
- Mesteparten av folkene som sender oss dikt bruker pseudonym. De ønsker å få anerkjennelse av andre, men poesi kan være en veldig personlig ting og mange synes det er vanskelig å bruke deres virkelige navn, sier Conradi Andersen.
Dikteren Håvard Rem, som har publisert diktene sine både på papir og på nett, sier fire forhold er viktige for å forklare den økte interessen for dikt på nettet:

Dikt er bedre egnet å lese på en skjerm enn for eksempel en roman.

Leseren og skriveren er alene med skjermen.

Terskelen for å publisere et dikt på nettet er lavere enn i tradisjonelle forlag.

Det kan ta minutter fra du publiserer til du får en kommentar på teksten din.

Hver måned plukker Dagbladets jury ut Månedens poet, en anerkjennelse som får poeten “ut av skapet”. Og nettpoetene kan møte hverandre i den virkelige verden, blant annet på jazzklubben Blå, hvor det foregår opplesninger.
- Nettpoetene virker å være ‘normale’ mennesker, rundt 30-40 år, som skriver dikt i arbeidstiden, sier Conradi Andersen.

Men ennå har ingen av poeten fra Diktbasen blir publisert. Selv om Dagbladet inviterer forlagene til opplesningene, er det få som møter opp. Hun beskriver de tradisjonelle forleggernes holdning som arrogant.

Forlagssekretær Kirsten Lier i Cappelen sier at de har begrenset kapasitet til å oppdatere seg på det som skjer på nettet.
- Vi mottar og evaluerer 800 til 1000 manuskript hvert år, og vi regner med at folk sender oss manuskriptene deres dersom de ønsker å blir utgitt på tradisjonell måte, sier Lier.

Ingrid Ankerson i Poems That Go er ikke overrasket over denne holdningen. Hun har også merket den manglende interessen for Internett blant dem hun kaller “de virkelig gode poetene”. Til og med hun foretrekker å ha en bok når hun skal lese. Når hun går på nettet, leter hun etter poesi som bruker internett på en ny måte.
- Jeg ser etter noe lignende som Poems That Go, men samtidig helt forskjellig, hvis du forstår, sier Ankerson.
- En ny måte å fortelle på. •