USAs skyggeside

Journalisten Barbara Ehrenreich la i 1998 sin trygge middelklassetilværelse i Florida bak seg for å jobbe på gatekjøkken og i butikk, som vaskehjelp og pleieassistent, på absolutt minstelønn.

• Tekst: Mari Allgot Lie
• Foto: Reuters/Scanpix
• Design: Jorunn Sjølli, Missbehave

Vi møter Ehrenreich i baren på et hotell i Oslo. Ut av flygelet midt i rommet strømmer taffelmusikk, og en av de ansatte tar med jakkene våre til garderoben før vi får servering fra baren. Vi befinner oss langt fra husvogner, motellrom og skitne gatekjøkken – langt fra underklassens USA.

-Jeg fikk ideen til dette prosjektet etter at jeg hadde skrevet en del om fattige kvinner som lever av velferd i USA. Gjennom velferdsreformen i 1996 ble nærmest alle sosiale støtteordninger stoppet, og alenemødre som tidligere hadde mottatt økonomisk støtte, måtte nå i stedet skaffe seg arbeid. Jeg ble frustrert fordi jeg mistenkte at de jobbene som var tilgjengelige, ikke ville skaffe dem tilstrekkelig inntekt.

Ehrenreich dro til 3 ulike stater i USA og utga seg for å være ufaglært jobbsøker. Hun oppholdt seg en måned på hvert av stedene, og opplevde samme hverdag som millioner av amerikanere; en lønn for lav til å leve av, skyhøye boligpriser kombinert med dårlig boligstandard, utnyttende arbeidsgivere og konstante økonomiske bekymringer.

-Hvorfor er klasseforskjellene så enormt store i USA?
-Vi har to politiske partier som begge er høyreorienterte, og ingen av disse representerer arbeiderne godt nok. Vi har heller ingen sterk velferdsstat som kunne vært et sikkerhetsnett for folk som tar risikoer ved å kjempe for bedre vilkår på arbeidsplassene sine. En annen av årsakene er at fagforeningene er veldig svake i USA, kun 15 % av befolkningen er fagorganiserte.

-I boken din beskriver du hvordan arbeidstakere blir advart mot fagforeningene av sjefene sine. Er det derfor så få er fagorganiserte?
-Nei. Jeg tror det handler mer om at det er så lett å miste jobben sin i USA.

Det er ulovlig å gi noen sparken bare fordi de er kvinner eller svarte, men utover dette kan en arbeidsgiver si deg opp for omtrent hva som helst.

-Som du har en dårlig holdning eller at de ikke liker ansiktsuttrykket ditt, og så videre. Og dersom de mistenker deg for å være fagorganisert, vil de finne på en grunn for å si deg opp. Ofte leier selskaper inn firmaer som jobber for å knuse fagforeningene, såkalte “union busting firms”. Disse bruker trusler og psykologisk manipulasjon for å stoppe fagforeningene.

-Hvorfor er arbeidsgiverne så redde for fagforeningene?
-De vil ikke betale høyere lønninger. Det ironiske i dette er at de samme arbeidsgiverne ofte betaler enorme honorarer til fagforeningsknuserne. Så det handler vel også om at de ikke vil miste kontrollen og makta de har over arbeiderne. Det er større sjanse for at en arbeidstaker blir i jobben sin, dersom hun ikke vet at hun kan få bedre arbeidsforhold et annet sted.

Boken til Ehrenreich er en bestselger i USA og har blitt oversatt til flere språk. Hun er høyt utdannet og anerkjent både som forfatter og journalist. Hun er født inn i den behagelige middelklassen, og grunnen til dette, forteller hun, er at faren hennes var en gruvearbeider som jobba seg opp fra den fattige arbeiderklassen.

-Er det å kunne jobbe seg ut av fattigdommen en reell mulighet for folk flest i USA?
-Jeg tror det er ekstremt vanskelig. Jeg misliker sterkt når mennesker fra middelklassen sier at “de kan klare det hvis de bare prøver hardt nok.” De burde tenke over hvorfor arbeidere skal prøve så hardt at de nesten tar livet av seg. Hvorfor kan vi ikke gjøre det lettere for dem?
Hvorfor har vi ikke bedre utdanningssystem for alle? Hvorfor har vi ikke politiske systemer som oppfordrer til mer utdannelse? En av konsekvensene av velferdsreformen, er at det ikke lenger er mulig for en som mottar velferd å ta utdannelse. Hun må ta en av
lavtlønnsjobbene i stedet. Hvor dumt er vel ikke det? Hvis myndighetene virkelig ville at hun skal kunne underholde familien sin, ville de sørget for at hun kunne ta en utdannelse.

Siden “Kjøpt og underbetalt” ble utgitt i USA i 2000, har landet gått til krig to ganger, mot Afghanistan og mot Irak. Kriger som har kostet ufattelig mye penger, og som har gjort kraftige innhogg i statenes lommebøker.
-Har forholdene forverret seg for de fattigste i USA på grunn av krigene?
-Ja. Forholdene har forverret seg fordi økonomien har forverret seg, og når arbeidsledigheten går opp, er det vanskeligere for arbeiderne å kreve bedre arbeidsforhold. En annen ting disse krigene har gjort, er å ta vekk oppmerksomheten fra alt annet. I flere måneder handlet nyhetene kun om Irak.

-Hvordan ser du på fremtiden for arbeiderklassen i USA?
-Akkurat nå er jeg pessimistisk. Bush har jobbet for at de rikeste skal få milliarder av dollar i skattelette, samtidig som han vil kutte de få sosiale programmene for fattige som er igjen. Som for eksempel gratis lunsj på skolen for familier som ikke har råd til å sende lunsjpenger med barna. Det er fryktelig! Det strider mot all normal etikk; de tar fra de fattigste og gir til de rikeste.

-Vil forholdene noensinne forandre seg i USA?
-I så fall må velferdsstaten bygges, og myndighetene må sørge for at det blir mulig for arbeidere å fagorganisere seg uten å risikere å bli sagt opp.

Barbara Ehrenreich må haste videre. Boken hennes har allerede fått mye oppmerksomhet her i Norge til tross for at den nettopp er oversatt. I det hun forsvinner rundt hjørnet i hotellbaren forsøker jeg å forestille meg denne spinkle, middelaldrende kvinnen, som nå skal opp på et hotellrom som koster 1000 kr natta med minibar og roomservice, vaske doene til middelklassen i Portland. Alt mens hun lengter etter å komme hjem til den klaustrofobiske husvognen hun leier uten verken kjøleskap eller dusj. Jeg får det ikke helt til. •