McMat, Märtha og menn – I`m lovin`it!
Jeg står veldig sulten og temmelig hissig i kø for å kjøpe litt rask McMat, da jeg hører det utrolige spørsmålet: -Gutteleke eller jenteleke?
- Tekst og illustrasjon: Mirja Weston
En mann som har bestilt barnemeny ser forvirret ut, og jenta bak disken omformulerer: -Er det til gutt eller jente? Mannen forstår fremdeles ikke; han prøver jo bare å bestille mat til barnet sitt. Etter mer forklaring kommer det fram at han må oppgi kjønnet på den som skal spise maten, for innpakningene og leken i matpakken er beregnet på enten jenter eller gutter. Fast-foodkjeden har altså vært så omtenksomme å differensiere mellom det de mener jenter liker og det de tror gutter vil ha. De tilpasser etter kundenes behov, vil de kanskje si. Hvorfor provoserer det meg så veldig?
Jeg får samme irritasjonsfølelsen av å lese Ellen Arnstads Märtha-intervju i bladet Henne. En ting er at Arnstad ikke stiller et eneste kritisk spørsmål, men det verste er at prinsessen liksom skal være et forbilde for oss helt alminnelige, som lever i en helt annen virkelighet. Det er greit nok at hun synes det er fint å kunne vise at ikke alle kjendis-damer er radmagre, men ellers er jeg overrasket over hennes så til de grader umoderne tanker om kvinner og menn, mors- og farsrollen. I intervjuet snakker prinsessen om forskjellen på disse rollene, og fremhever viktigheten av kjønnenes egenart.
Vi må få lov til å ta vare på kvinneligheten, og menn må få lov til å være menn. Hvis menn blir for feminine, får ikke barna det maskuline som de også trenger, sier Märtha Louise.
Jeg lurer veldig på hva denne kvinneligheten som vi skal ta vare på, er. Og hva for noe maskulint er det jeg ikke kan gi mine barn, som bare en mann kan gi? Jeg må jo ærlig innrømme at jeg selvfølgelig innehar tradisjonelt sett “maskuline” egenskaper og evner. Og heldigvis, eller burde jeg si “selvfølgelig”, er min mann i besittelse av mer en det som før ble regnet som mandig. Dette betyr ikke at vi er usikre på om vi er menn eller kvinner, og heller ikke at vi ønsker å være “like”. Det gjør oss likeverdige, i betydningen like verdifulle.
Og når jeg tenker på venner, familie, omgangskrets og folk jeg har møtt, er jeg sikker på at det som forteller minst om noens personlighet, er nettopp deres kjønn. Derfor mener jeg det er meningsløst å ønske seg for eksempel “flere kvinner i lederstillinger” dersom begrunnelsen er at kvinner leder på en annen måte. Det forutsetter jo at de har bestemte egenskaper FORDI de er kvinner!
Å forsvare kjønnskvotering med representativitet derimot, det er et saklig og fornuftig argument. Jeg ville ihvertfall ikke følt at folket var representert på Stortinget dersom representantene kun var menn. Heller ikke hvis alle var fra Finmark, eller var over 65 år gamle. Og parlamentsmedlemmene hadde heller ikke kunnet kalt seg folkets representanter, dersom alle hadde samme kjønn, alder og bakgrunn som meg!
Vi har fremdeles en lang vei å gå; prinsessen forteller at barnefaren tar aktivt del i datterens liv (hadde noe annet vært akseptabelt?) og den forvirrede mannen som ville kjøpe hamburger til datteren, får utdelt en rosa eske som helt sikkert inneholder noe som passer for jenter å leke med!
Fremdeles vil noen si: -Så sterk du er, til smågutter, og: -Så fin du er, til små jenter. De vil senere proklamere at vilter lek er “typisk gutter” og at omsorgsevne er “så kvinnelig”. Og jeg tror dem like lite som jeg tror på t-skjortebudskapet til de McDonald`s-ansatte; de løper i stekeos, infernalsk piping fra pommes frites-maskiner og har påbud om å smile til hver eneste kunde, og på brystet står den umulige meldingen “I`m lovin` it”! •
