De siste to tiårene har antallet unge jenter og kvinner som møter “veggen” kroppslig og mentalt, økt voldsomt. Fellesnevneren for disse jentene er en nesten sykelig dyktighet og ambisjoner som grenser opp mot det umulige. Boken Diagnose: Dyktig (Cappelen 2003) har bestemt seg for at noe må gjøres med fenomenet.

• Tekst: Astrid Kleiveland
• Illustrasjon fra boken

Samtidig som ordet “utbrenthet” synes å være et av de mest forhatte for tiden, er problemet økende. Unge kvinner lider stadig oftere av stressnakke, urinveisinfeksjoner og ryggproblemer. Videre er vi blant de som er oftest utsatt for psykiske lidelser, utbrenthet og stress. Ifølge boken rammer disse plagene stadig hyppigere flinke og svært dyktige jenter, som tar på seg alt. Tilslutt er det kroppen selv som sier “stopp” eller “stress ned”.
Og om vi tenker etter kjenner vi dem alle svært godt. “Hvordan får Kristine tid til alt”, sukker vi, og lurer på hva som er hemmeligheten. Eller kanskje er vi slik selv: En som på strak arm tar på seg frivillig arbeid, møtevirksomhet og ekstraoppgaver på jobb. Vi sørger for å få trent, lest avisene og arrangere neste hyttetur. Vi baker kaker, kjøper presanger og holder orden på bursdager til venninner, foreldre og slekt. En kan bli sliten bare av å lese om det. Men hvorfor har mange jenter så slitsomme og kravfylte liv? Hvem er det som stiller kravene til oss jenter?

Rollekonflikt
Svaret på dette er todelt ifølge boken. Forfatterne Tinni Ernsjöö og Jennie Sjögren insisterer på at selv om det ofte er jentene selv som stiller disse knallharde kravene, er årsakene strukturelt betingede. Diagnose: Dyktig plasserer deler av “feilen” i et samfunn som har fortalt unge kvinner at de kan gjøre hva som helst, mens gamle strukturer fortsatt ofte henger igjen i veggene på arbeidsplasser og i hjemmene. Det er noe som ikke stemmer med måten arbeidslivet vårt er innrettet på i forhold til dagens mer likestilte kjønnsroller. For kvinner og menn som gjør karriere vil samtidig ha fritid, hjem og barn. Uten tid til å lade opp og få fornyet “kroppslig og sjelelig styrke”, blir musearm, fibromyalgi og diverse fysiske og psykiske plager et klart tegn på at noe er sykt i vårt samfunn.

Mange vil kanskje stusse over det bevisst feministiske perspektivet og at det så ensidig fokuseres på unge kvinner. Knallharde arbeidsmarkedskrav og mangel på grenser i forhold til jobben, kombinert med familieliv og krav hjemme, føles nok på kroppen av mange menn også. Men boken begrunner sitt feministiske perspektiv godt: Det er jentene født på 60- og 70-tallet som topper statistikkene for sykemeldinger i Norge, og som rammes oftest av fysiske og psykiske plager. Fra en prosentandel på førtiåtte av det totale sykefraværet i Norge i 1984, har unge kvinners andel nå steget til hele seksti prosent. Økningen er størst blant kvinner mellom femogtyve og trettini.

Uten grenser
Det er de personlige historiene i Diagnose: Dyktig som fester seg først. Her møter vi blant andre Catarina (34) som “tar for mye ansvar”, Sandra (32) som “aldri blir helt fornøyd”, Thea (26) som “presterer for å bli sett” og Annika (31) som “er jobben sin”.
En fellesnevner er at jentene til tross for sin dyktighet vippes av pinnen av den minste kritikk av egen person og innsats. De stoler altså ikke særlig på sine egne evner, men er totalt avhengige av for eksempel sjefens og andres anerkjennelse. Boken peker også på at jenter fortsatt ofte sosialiseres inn i “dårlig selvtillit” og et “negativt selvbilde” til tross for at de oftere er høyere utdannet enn mange menn og at de har fått spennende jobber. “Løsningen” for de fleste av dem blir terapi og sykemelding i perioder.

Gode råd som ikke er dyre
Diagnose: dyktig er en bok som gir oss svært gjenkjennelige fortellinger om kvinner som har møtt veggen eller som sliter med overambisiøse og perfeksjonistiske krav til seg selv. Selv om det dreier seg om svært ulike liv, har jentene viktige ting til felles. De mangler balanse i livene sine og tid til å koble av fra jobb og krav. De har også alle vært gjennom en prosess der de aktivt har tenkt gjennom og jobbet med problemene sine – det er reflekterte kvinner som forteller.

Til tross for at Diagnose: dyktig opprinnelig er skrevet på svensk er det spedd på med mye materiale og statistikker fra norske forhold i boken. Den fungerer derfor godt for norske lesere. “Gjennom endring av måten du lever på kan du få et bedre liv”, insisterer forfatterne. Det er et godt og viktig budskap.
Men Diagnose: dyktig burde også løftet ansvaret og løsningsmulighetene for problemet enda mer over på det samfunnsmessige og økonomiske planet. Krav om omorganisering av arbeidslivet i en tid der både mor og far jobber ute burde for eksempel vært mer vektlagt. Men det er mulig gamle 70-tallsparoler og kollektive krav som sekstimersdag og gratis barnehager ikke lenger er “sexy” nok i individualismens høyalder?

Et annet problem med boken er også at det innimellom blir for mye stoff og for kompakt. Det føles som om man har prøvd å presse inn mest mulig mellom permene. Samtidig tvinger dette leseren til å slå ned farten og lese litt av gangen. “Håndbok for overambisiøse jenter” er ikke en bok man leser fra perm til perm, men heller en bok å ha liggende på nattbordet eller skrivepulten – lenge. Ta den frem, les noen sider om råd og strategier av gangen og prøv dem ut. Men for all del, la ikke boken bli nok en tyngende ting på din egen mentale “å gjøre liste”….
Tinni Ernsjöö og Jennie Sjögren. Diagnose: dyktig. Håndbok for overambisiøse jenter og alle andre som burde bry seg. Cappelen, 2003.

Catarina
I en av historiene i Diagnose: Dyktig møter vi Catarina som tidligere jobbet døgnet rundt som administrerende direktør i en internettbedrift. Hun elsket jobben sin og det høye tempoet. Catarina jobbet syv dager i uken med skyhøye krav til seg selv og tok sjelden eller aldri fri. Hun så ikke signalene på at både hennes egen kropp og psykiske helse var i ferd med å gå på en smell. Samtidig begynte forholdet til partneren Johan å skrante. Under hele det andre året i web-selskapet var Catarina nygift, men viste seg knapt hjemme. Hun var helt “speeda”.
Men tilslutt sa kroppen hennes stopp. En fredag hun endelig skulle slappe av hjemme, “rant alle kreftene” plutselig ut av henne og hun ble liggende og gråte uten stopp. Motvillig gikk hun med på å la seg sykemelde med diagnosen utbrenthet. Legen fortalte henne at med mindre hun gjorde noe drastisk med livet sitt for å oppnå en bedre balanse og ta bedre vare på seg selv kunne det komme til å gå fryktelig galt.

Hvordan har det gått siden med Catarina? I likhet med de andre kvinnene i boken er den “sykelige dyktigheten” noe hun konstant jobber med. Det at hun ble sykemeldt og måtte bremse ned, samt at hun har gått i terapi, har vært avgjørende. Nå nøyer hun seg innimellom med “godkjent”, og mener med dette at man ikke alltid må være best og oppfylle alle forventninger fra omverdenen. Catarina legger også mye større vekt på fritid og tid til “å gjøre ingenting”, som hun kaller det. •