I medieverdenen er det en utbredt oppfatning at det er vanskeligere å få kvinnelige eksperter og fagpersoner i tale. Ryktet sier at man da må sette av ekstra tid til å lokke og overtale, ofte uten resultater. Kvier damene seg for å bidra med sine kunnskaper og meninger? Blir de nedringt av media, men takker nei? Eller sitter de og venter, fulle av kloke tanker og fakta som ingen får ta del i?

• Dummytekst: Camilla Svendsen Skriung, Missbehave
• Foto: Jorunn Sjølli, Missbehave

-Jeg har aldri fått noen henvendelser fra journalister om mitt fagfelt, sier Ruth Walker, professor i informatikk ved Universitet i Oslo, når vi spør. –Og det til tross for at jeg har tatt doktorgrad på ”hacking”, hun undres litt. Vi lurer umiddelbart på om hun ville ha stilt til intervju eller uttalt seg, dersom hun ble spurt. –Jeg tror det, svarer Walker. –Men det spørs jo hva det hadde dreid seg om, og hvor jeg skulle ha uttalt meg. TV virker veldig skummelt, og tabloidavisene fordreier ofte ting. Og så ville jeg gjerne hatt litt tid på meg til å tenke gjennom hva jeg skulle si.

Kvinne først
Ruth Walker er ganske representativ skal det vise seg. De fleste vurderer type medier og ”settingen” rundt saken. Mange er også opptatt av muligheten til å forberede seg. Men ikke alle ville ha stilt opp.
-Jeg takker nei nå, når jeg får spørsmål fra media. Før stilte jeg opp på mye, men ble lei av fokuset på at jeg er kvinne fremfor fagfeltet mitt, sier professor i genetikk ved Universitetet i Bergen, Marianne Raastad. –På hvilken måte ble det trukket frem at hun er kvinne, spør jeg.
–Vel, denne historien er svært representativ, sier hun og forteller om den gang hun stilte i et kjent TV talkshow der de snakket om en ny lov om forskning på dødfødte fostre. Alt var greit inntil programlederen sa: – Du er jo mor selv, ville du ha godtatt at de gjorde dette på ditt barn?

Poenget er at man alltid er kvinne først, dernest forsker.

Det er jeg lei av, og har bare bestemt meg for å ikke utsette meg for det mer, sier hun bestemt.

Tone Omdahl, ekspert på næringsliv og økonomi, ved Norsk Institutt for By -og Regionsforskning, skjønner veldig godt hva Raastad snakker om, men har valgt en annen måte å forholde seg til det på. –Jeg stiller opp nærmest uansett. Nå er det ikke ofte jeg får muligheten, men kommer det henvendelser, så sier jeg ja. Jeg forlanger på den annen side å få være med og kontrollere innholdet i det som kommer ut, presiserer hun og smiler. -Jeg vil ikke ha skriverier om hvordan jeg ser ut for eksempel.

Å kaste seg ut i det
Jusprofessor Inge Lise Sand følger samme linje, men må innrømme at hun har fått muligheten til å uttale seg om sitt felt kun et par ganger. – Flere av mine mannlige kollegaer derimot, blir spurt ofte og takker alltid tvert ja. De kaster seg ut i det. Og det er kanskje bra. Selv føler jeg at jeg må sikre meg på et vis, at jeg må vite at det jeg sier er ”korrekt”. Jeg vet ikke hva som faller best ut, egentlig.

Jeg ville nok aldri ha hostet opp meninger, så kjapt som enkelte av min mannlige medspillere gjør innimellom.

Ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI, opplever de et stort trykk fra media. Men som regel til et lite knippe eksperter, de samme hver gang, og kun menn. Men ansatt ved instituttet er det en rekke eksperter som er damer. For eksempel Yasmin Andersen, ekspert på Islam og kjønn. Det burde jo være perfekt, i disse tider? –Vel, jeg kvier meg veldig for å stille opp i media. Både fordi jeg føler at jeg burde vite enda mer før jeg gjør det, noe jeg jo vet er tullete, men óg fordi ting blir fremstilt så feil sett fra et kvinneståsted, sukker hun. Når vi påpeker at kvinner nesten må være med og rette opp denne skjevheten selv, er hun enig. –Hvis jeg skulle få en henvendelse fra en seriøs avis for eksempel skal jeg takke ja, neste gang og tilføyer; – æresord.

Etter hvert som vi blir ferdig med vår lille ”undersøkelse” der vi har ringt til sammen 25 kvinner som kan regnes som eksperter innenfor akademia, næringsliv og politikk, blir tre ting tydeligere og tydeligere: 1. Det er veldig få kvinnelige fagfolk og eksperter, som blir kontaktet av media. 2. Når de blir spurt, er det mange som takker nei, og sender henvendelsen videre ofte til en mann og 3. Når de stiller opp, vil de gjerne ha følelsen av litt kontroll. •

Skjerpings!

Oppfordringen kommer som selvkritikk fra et samlet Medie-Norge. Etter at forskningsrapporten ”Kvinnebilder i media” ble lagt frem av de to forskerne Per Lilleeide og Kari Bakke ved institutt for journalistikk på Høgskolen i Oslo, har flere etterlyst et skikkelig oppgjør og en forandring av praksis i redaksjonene. Rapporten viser at av ekspert og faguttalelser i media de siste ti årene, er syttifem prosent menn.

-Og det er ikke bare fordi damer er feige og unnlatende, selv om jeg nok synes at vi/de burde la være å tenke at alt alltid skal være perfekt, sier Marte Solheim, reporter i Dagsnytt og tidligere politisk aktiv. –Det er nok også fordi vi journalister ikke vet om disse kvinnene.

Vi er late, har dårlig tid og eier ikke fantasi.

Hennes kollega i Dagens Næringsliv, Hans Torgersen, er uenig; -Jeg skriver portretter, som burde være greit å stille på. Men det er utrolig trått å få dekket damekvoten vår her. De vil rett og slett ikke.
-Men hvorfor det da, tror du repliserer Solheim. – Det er bare å ta en liten sveip over de siste ukers aviser eller radio/tv-sendinger, så ser du hvordan ordbruk, vinkling og foto kan få enhver dame til å kvie seg.
-Du har delvis rett, det er rom for forbedring, sier Torgersen.

Men damer må søren meg ikke ta alt så alvorlig.

Sosiolog Hedvig Johnsen skriver på en doktorgrad om hvordan kvinner blir fremstil i media. –Menn slipper mer til, og i friere former. Kvinner har trangere rom og blir sjelden spurt. Dette bør vi få fokus på og gjøre noe med på alle fronter: media selv, ekspertdamene og andre damer. Vi kan mangfoldiggjøre og nyansere verden, la oss bare gjøre det. •