To søte tunger ruller over huden min, som små kattunger på jakt etter melk. Magen min er bar, bortsatt fra kremen som omkranser navlen. Sakte blir kremen fortært, og de eneste sporene som er å se, er noen hvite flekker på fyldige lepper.
- Jenter, må dere slutte nå? hvisker jeg.
En morgen, våren 1994, da jeg jobbet i Natur og Ungdom, ble vi oppringt på kontoret. I den andre enden hørtes en fortvilet stemme som ropte “Nå river de huset her, dere må komme med en gang!”
Høsten 1995: Vi sitter klemt sammen i den lille bilen. Det er fryktelig varmt. Jeg kjenner jeg svetter på innsiden og ser på de andre. Er de også litt nervøse? Stemningen er forventningsfull og spent. Vi er fem orange tørrdraktvesener presset sammen i en bil. Vi kjører sakte og tilkjempet rolig langs havnebassenget.
